Slik skaffet jeg meg maratonbein

Jeg er en skikkelig amatør.

Det begynner allerede med en misforståelse i november. Jeg er mest klar for å komme meg til Paris for å drikke vin. Og så løpe litt, da. Halvmaraton, kanskje. I alle fall ikke noe mer.

Flybillettene blir bestilt. Reisefølget mitt takker for billetten, og tar utfordringen om å løpe litt mellom vinglassene. 

Mulig han er en bedre researcher enn meg. I alle fall er det han som oppdager at vi slett ikke kan velge distansen. Det er bare ett løp i Paris denne helgen. Det er på 42 195 meter.

Mitt konkurranseinstinkt virker slik at jeg ikke er helt fornøyd når jeg må sitte på en fortausrestaurant og se på at 40 000 løper. Noen av dem kunne jeg garantert ha løpt forbi, vet jeg.

En søndag morgen klokken 08.45 står jeg på startstreken. Paris er iskald. Jeg står tett inntil 40 000 for å holde varmen. I baklommen har jeg en gel og noe gnagsårplaster. På hånden en pulsklokken og en vanlig klokke.

På hele venstre hånd har jeg skrevet opp tidsskjemaet mitt for hver 5. kilometer. Der står også hvor høy pulsen bør være underveis.

Les også

Dette skal bli maratonbein

Må det styrketrening til for å ruste disse beina til et maraton om tre måneder?

Så begynner nesten fire timer med løping. Det er helt sykt å tenke på.

Kroppen bærer meg fint av gårde de første kilometerne. Gatene er støvsuget for biler, langs veien står 220 000 mennesker og lager fest for oss. Før jeg passerer Bastillen har jeg skiftet trøye i fart og satt meg ned for å tisse i en sidegate ved siden av tre menn som letter på trykket. Det ser ikke pent ut. Men det er nødvendig, og det er for langt til nærmeste park.

Men spenningen ligger ikke i strippingen. Den ligger i kneikene.

Folk sier at en maraton først begynner ved 30 kilometer. Og at når de kommer i mål, så er det bedre enn alt. Til og med bedre enn sex, sier de. 

Når den magiske grensen på 30 kilometer kommer, blir jeg nervøs igjen. Har jeg krampe i rumpa eller strekk i beina? Jeg fortsetter å løpe mens jeg spiser og drikker for hver femte kilometer.

Ved Seinen synger vi høyt i de bilfrie tunnelene, mens ekkoet girer oss opp. Ved matstasjonene smaker en appelsinbåt himmelsk. Og jeg får ekstra motivasjon når jeg klarer å holde tidsskjemaet mitt.

Ved 30 kilometer skjer ikke noen ting. Ikke ved 35 kilometer, heller. Kroppen funker som bare det.

Jeg skjønner etter hvert at det ikke er lurt å stoppe, da kan jeg stivne helt. Men krise er det ikke.

Like før løpet er over bestemmer jeg meg for å nyte de enkle ting. At jeg er så sterk, at jeg funker, og at kroppen min fikser alt dette. 

Jeg klarer en slags spurt inn mot mål. 3.50.48. Jeg nyter det.

I målområdet minner jeg meg selv på at jeg må sette meg ned og være i dette, nyte at jeg er ferdig. Og så kjenner jeg etter om dette er bedre enn sex.

Idet jeg er inne og skal gå på beina, blir det verre. Jeg er redd for at de skal visne under meg. De er to klumper gelé. Jeg må holde meg i et gjerde mens jeg apatisk foter meg mot dem som deler ut medaljer og T-skjorter.

Som zombier vandrer vi mot metroen. Jeg er ikke sulten en gang. Alt går i sakte film. Til og med franske bilister stopper når vi sleper oss over veien på rødt. Dette har de sett før. Men inni meg er jeg lykkelig.

Maraton er langt. Maraton er hardt. Men det er litt deilig også.

PS! Det ble vin også, altså!

Mine tips: 

* Når du legger et gedigent press på deg, så kommer det garantert noe ekstra ut av deg. Nerver og stress, selvfølgelig. Oppgitthet over hva i helsike det er jeg holder på med. Men en del ekstra treningsturer også. Og noen ekstra lange treningsturer. 

* Jeg løp i piskende regnvær og isende vind, økter jeg aldri ville ha lagt ut på en slik treningstur hvis jeg ikke hadde et maraton i sikte. Jeg fikk med meg to halvmaratonkonkurranser som en del av opptreningen. I tillegg begynte jeg å løpe til og fra jobb et par ganger i uken (rundt en halvtime hver vei). 

* Jeg fikk tips om styrkeøvelser. De har jeg ikke klart å følge. Jeg hadde også noen planer om å følge opplegget til Grete Waitz. Det fikk jeg ikke tid til.

* Jeg har trent mye sykling og spinning for å spare beina. Det er jeg fornøyd med. Beina er i dag helt fine.

* De lengste løpeturene jeg har hatt er på to timer. Tanken på å løpe i tre timer på trening gjorde at jeg mistet all motivasjon. Derfor sa jeg til meg selv at det skulle jeg slippe.

* Jeg har hatt tre ulike par joggesko som jeg har byttet på under trening for å unngå belastningsskader.

* I løpet av et halvt år har jeg fått utrolig mange råd med på veien før et maraton. Bruk de du liker, kast resten.  

* Legg en liten plan for løpet ditt, da har du noe å gjøre på veien. Tidsskjemaet mitt hentet jeg ut fra Marathon Calculator of Marco. Det stemte veldig godt!

* Rådet jeg likte aller best var fra Siri Dalheim. Hun anbefalte meg å skrive opp et tidsskjema for maratonen på hånden, fordi man ofte glemmer det når man blir sliten uti løpet. Det var gull.

* Prøv å nyte at du sannsynligvis er i ditt livs form, at du har et sterk motor og at så lenge du løper, så lever du!