En hund etter savnete personer

Det er lørdag morgen på Osterøy. Disen ligger tykt, og novembermørket nekter å la solen for alvor gjøre natt om til dag. Ni hundeentusiaster og minst like mange hunder er samlet for å trene på en livsviktig ferdighet: Å kunne finne mennesker i terrenget.

– Vi har stor interesse for hunder. Når det kan kombineres med å være ute i friluft og redde liv, så er det glimrende. Det er dessuten vanskelig å ikke la seg imponere og motivere når du ser hva som bor i hundene, sier Thomas Jordal.

Han er en av de mer erfarne hundeførerne som trener med Kaland lag av Norske Redningshunder denne dagen. Sammen med rottweileren Kira har han deltatt på rundt 40 aksjoner siden de to ble godkjent av Norske Redningshunder for to år siden. To ganger har Kira og Thomas reddet liv.

– Det var en person som hadde gått seg bort og gått tom for strøm på mobilen. Hadde vi ikke funnet ham, kunne det gått galt, sier Jordal.

– Da får du igjen for alle de timene med trening som ligger bak. Det er ganske stort å redde liv.

Spiller på jaktlysten

Å trene opp en redningshund er en langvarig prosess. En leken kosehund skal bli en hund som lukter seg frem til mennesker i terrenget eller under et snøras.

Medlemmene i Kaland lag trener to kvelder i uken i tillegg til hver helg. Denne lørdagsmorgenen på Osterøy får vi demonstrert hvordan de øver:

Hundene skal lukte seg frem til en person ved hjelp av spor eller finne personer som har gjemt seg.

BT får se når Christian Døving og Noia, av rasen malinois, skal lete etter to som har gjemt seg i terrenget. Noia slippes løs og begynner målrettet å søke. Det tar ikke lang tid før disiplinerte bjeff kan høres, et signal som betyr at hunden har funnet et menneske og vil ha belønning.

Belønningen er viktig. I treningen spilles det på jaktlysten til hundene.

Når de lykkes med et funn, får de belønning. Noen hunder vil ha pølser, noen vil ha biteskinn, andre vil ha tennisballer. Hver hund har sin greie.

– Vi begynner tidlig å se etter hva som gjør at hunden gidder å jobbe. Noen må nesten steke biffer til hundene sine, smiler Christian Døving.

12 prosent lykkes

Godkjenningsprogrammet til Norske Redningshunder er strengt. Grunnen er enkel: Under en redningsaksjon må man kunne stole på hundene. Det holder ikke å si at det trolig ikke er et menneske i et område som er gjennomsøkt. Man må kunne si det med stor sannsynlighet.

Marianne Lybak og Ares (en groendal) er på vei til å bli godkjente redningshunder. De håper å lykkes. Bare rundt 12 prosent av dem som prøver seg, oppnår å bli godkjente redningshunder. Normalt tar det tre år.

– Jeg har trent med min hund Ares i to år. Han er så aktiv at jeg ikke klarer å trette ham ut. Jeg måtte bruke ham til noe fornuftig. Ares synes det er knallgøy å trene på redning.

Hundene blir trent opp til alle tenkelige scenarier. De skal kunne tåle å møte truende personer som ikke ønsker å bli funnet, og de må kunne lukte seg frem til personer som henger i trær.

Når politiet ringer og personer er savnet, slipper mannskapet i Norske Redningshunder det de har i hendene for å hjelpe til. I Hordaland er det 23 godkjente barmarkshunder, og seks lavinehunder. I tillegg har to hunder tilleggsutdanning for å lete i ruiner.

Uten betaling reiser de på aksjoner midt på natten, dropper familiemiddagen eller går fra jobb. Hvis arbeidsgiver lar dem. Bare faktiske kostnader blir refundert.

– Du må virkelig ville dette. Jeg synes det er verdt innsatsen. Miljøet er godt, og det er kjekt å se at det går fremover med hundene. Vi har kjærlighet til dem, sier Marianne Lybak.

Brukes stadig mer

Norske Redningshunder blir brukt stadig mer. Hovedredningssentralen sier hundenes innsats er uvurderlig.

Kort sagt hadde færre personer vært i live, hadde det ikke vært for den viktige jobben redningshundene gjør.

– Er det noen vi setter pris på at blir reklamert for, er det idealistene i Norske Redningshunder. De har høy kompetanse og betyr ofte forskjellen mellom liv og død, sier Jarle Øversveen, avdelingsdirektør for Hovedredningssentralen Sør-Norge.

I 2009 deltok Norske Redningshunder i 286 aksjoner i Norge. I fjor var tallet 308, mens hundene så langt i år har vært involvert i hele 355 leiteaksjoner i hele landet.

–  Vi er godt fornøyde med å bli brukt så mye. Dette er en hobby vi er lidenskapelig opptatt av. Vi ønsker å bidra, sier Jim Olav Hansen, daglig leder i Norske Redningshunder.

Hovedredningssentralens inntrykk av redningshundene er at kvaliteten på jobben som blir gjort er veldig god.

– Hundene og førerne holder et høyt nivå. De har et godt rykte, og det er fortjent. Spesielt når det har gått skred og det trengs lavinehunder, kan hundene være forskjellen på liv og død, sier Øversveen.

Norske redningshunder utgjør sammen med flere andre frivillige organisasjoner en sentral del av norsk redningstjeneste.

– Norsk redningstjeneste er et samspill mellom offentlige, kommersielle og frivillig aktører. Det er basert på dugnadsånd og fungerer utmerket, sier Øversveen.

Redningshunder utfører mellom 40 og 50 redningsaksjoner i Hordaland pr. år. På Østlandet brukes de hyppigere.

– Noen hundeførere er nesten på en aksjon i uken, sier Hansen.

På Utøya var for eksempel 47 hundeekvipasjer i sving.

– Kunne gjerne 
brukt en gris

Bortimot alle hunderaser passer til å være redningshunder. Øystein Ahlstrøm, førsteamanuensis ved 
institutt for husdyr og 
akvakulturvitenskap på 
Universitet for miljø og 
biovitenskap på Ås, sier hunder generelt har egenskaper som gjør dem ideelle til å redde ersoner.

– Du kan si at et menneskes luktesans er som et frimerke, mens en hund til sammenligning lukter over en hel fotballbane. Det er snakk om bare noen få molekyler før hunden kan lukte det. 


– I teorien kunne man også brukt andre dyr, men 
hunden er veldig lett å trene opp, ettersom den er så 
sosial og lett underordner seg en leder. En gris måtte vært det beste alternativet. De brukes jo også til å finne trøfler, sier Ahlstrøm.