De var tre stykker igjen på toppen. To norske gutter og en svensk jente. Hun virket urolig. Nervøs. Det var noe som ikke stemte. Det var hennes tur, og hun ville ikke ha hjelp eller råd. Hun hoppet ut – det ble ukontrollert. Kroppen tok en salto, og skjermen ble aldri utløst. Jenten dunket i bakken. Hun døde momentant. To gutter sto igjen. Det var deres tur. De hoppet.

Uredd

- Jeg visste at det ville gå bra med meg, sier Frode Johannessen sikkert.

- Vi har ikke noe dødsønske, vi har jo lyst til å gjøre det flere ganger. Det er ingen som er så opptatt av sikkerhet som det vi er, forklarer basehopperen.

Han har mistet 30 gode kompiser opp igjennom årene på grunn av ekstremsporten. Han sier det skyldes menneskelig svikt, og ikke materielle feil.

- Det er fælt å si det, men jeg har mistet så mange at jeg på en måte er blitt vant til det. Vi aksepterer det. Det må vi gjøre når vi holder på med en slik sport som dette. Livet går videre og vi slutter ikke. Det er en livsstil, og vi er fullstendig klar over faren. Det er klart en og annen går med, men det er ikke vi som dør. Ikke vi som gjorde feilen, sier han ærlig.

- Er du redd?

- Nei. (Pause) Jeg er mer spent, for jeg stoler på det jeg gjør. Jeg har aldri hatt dødsangst.

- Om du først skulle dø, så ville ikke det vært den verste måten det kunne skje på?

- Nei, den beste egentlig. Jeg har alltid sagt at jeg vil dø med skoene på. Jeg vil ikke ende opp syk, gammel og alene på et sykehjem.

Den beste rusen

Basehopperne er for mange de tøffeste av de tøffe. Våghalsene. Heltene. Andre mener det er dumskap og idioti. Fullstendig galskap. Egoisme. For Johannessen handler det om å leve.

- Det er for mye press i samfunnet. Kjas og mas. Jeg føler at jeg lever hver dag, og jeg våkner med et smil hver eneste morgen. En blir hekta på rusen det gir. En får så mye endorfiner – verre enn narkotikum. Det er rett og slett den beste rusen en noen gang kan få. Livet er herlig!

Johannessen har aldri likt det helt vanlige. Fotball hatet han, og lagidretter generelt var han heller uinteressert i. Han foretrakk egosentriske sporter som karate, stup og skateboard i oppveksten.

- Jeg har aldri helt forstått meg på denne saueflokkmentaliteten. Det vanlige har aldri tiltalt meg, jeg vil ha noe mer. Det må være mer action, litt fartsfylt og farefullt.

En dag på midten av syttitallet kom en fallskjerminstruktør på døren hjemme i Ålesund. Han ville låne fremviseren til familien Johannessen. Frode var kun 13 år, men tryglet om å få være med å se på. Da var det gjort. Han fikk kick av å se en video med basehoppere i USA. "Det der skal jeg gjøre en dag", sa han til seg selv. Fallskjermhopping måtte bli første steg, og lovlig alder var 16 år. Dersom man fikk foreldrenes godkjennelse. Han ventet tre år, og ble skuffet da opphavet mente det var for tidlig. Så ventet han to år til, stadig like interessert.

- Da var jeg 18 år og myndig. Foreldrene mine kunne ikke si noe på det. Mutter'n var redd miljøet ville være for hardt, men hun hadde prøvd selv – og var nok mer åpen for det. Fatter'n hadde nok beina litt mer plantet på jorden, sier han.

Visste ikke hva han gjorde

Bokstavelig talt. For så fort Frode forsøkte fallskjermhopp i mai 1982, ble det hobbyen hans. Og det skulle kun gå tre år og ca. 200 hopp, før han søkte nye utfordringer. Basehopperne han så på videoen mange år tidligere hadde gjort sterkt inntrykk, og i 1985 lånte han en fallskjerm, og dro til Trollveggen.

- Jeg visste hele tiden at jeg en dag skulle hoppe fra en vegg, men jeg kunne ikke si noe til fallskjermklubben – det var ikke lov å hoppe fra fjell, forklarer han.

Hele natten sto han og øvde på exiter, vel vitende om at han gikk til noe han ikke hadde peiling på. Han visste at det var ulikt det å hoppe fra fly, der en på grunn av farten på flyet har luft å fly på med en gang. Fra fjellveggen er det lufttomt – og utstyret var mangelfullt.

- Så gikk det veldig bra, og jeg ga fra meg et stort brøl da jeg landet. Jeg har ikke ord på hvordan det føltes, det var så masse inntrykk – og egentlig visste jeg ikke helt hva jeg holdt på med. Det eneste jeg visste var at jeg skulle gjøre det igjen.

På begynnelsen av nittitallet kom det eget baseutstyr, og da tok det av. Han var hekta. Bitt av basillen. Avhengig. Vanlig fallskjermhopping gir ham ingenting lenger.

Som et jagerfly

Med de nye vingedraktene er mulighetene enorme. Der mange av oss synes det er nok risiko å trykke inn slumreknappen på vekkerklokken – trenger han mer. Mye mer.

- Det er så intenst, du drar på deg et jetfly. Du kan fly nær tretopper, fjell og berg – det gir et helt annet kick. Jeg har hoppet så lenge at jeg må ha mer og mer.

Det lengste han har flydd før han har måttet løse ut skjermen er to minutter.

- Jeg føler faktisk at jeg er et jagerfly. En har sånn kontroll – og så kan en fly så nært ting. Jeg har vært oppe i 270 km i timen. Da går ting fort forbi – og en får et ekstra kick av det.

- Finnes det grenser?

- Jeg har alltid gjort det på en kontrollert måte og i mitt eget tempo. Selv om du har hundrevis av hopp må du alltid ha en plan når du gjør deg klar til å hoppe. Er ikke både værforhold og magefølelsen optimal, venter jeg – eller går ned igjen. Jeg må jo ha gjort noe riktig, jeg er her fortsatt.