Poserende snusfornuft

Intelligentsiaen har i påfallende grad gitt seg treningshysteriet i vold, skrev Arve Hjelseth i en kronikk i Samtiden. Han synes det er problematisk.

- Er det en privat eller kollektiv bekymring du lufter i kronikken, eller er det bare en beskrivelse av tilstanden slik du mener den er?

- Artikkelen i Samtiden har et mer personlig og munter-nostalgisk preg, og uttrykker vel også en form for privat bekymring - hvorfor går alle så tidlig hjem? Hvis du med kollektiv bekymring mener at jeg snakker på vegne av flere, er vel reaksjonene jeg har fått en indikasjon på det («godt noen endelig sa fra»), men vi utgjør jo etter hvert et mindretall. Hvis du med kollektiv bekymring mener at dette er en utfordring på samfunnsnivå, mener jeg for så vidt ikke det, men jeg forsøker å pirke litt i snusfornuften som er knyttet til kosthold og trening - en snusfornuft intelligentsiaen bør ha som ambisjon i det minste å stille spørsmål ved.

- Har du noen sosiologisk eller helsepolitisk forklaring på hvorfor intelligentsiaen har adoptert den økonomiske elitens yndlingshobby, skiløping i Nordmarka?

- Det er i og for seg ikke overraskende at intellligentsiaen går på ski og i de samme løypene som den økonomiske eliten. Det er mer overraskende at den i økende grad synes å skulle gå så fort som mulig, og med tipp-topp utstyr. Tradisjonelt har intelligentsiaen for eksempel motsatt seg konkurranse og kommersielt utstyrshysteri. Mer sånn «gå på ski, men gjør det med verdighet, ha naturopplevelsen som det sentrale motivet, etc.». Den mest nærliggende helsepolitiske forklaringen er at intelligentsiaen er best i stand til å bearbeide og handle i forhold til offentlig kjent informasjon om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og helse. Utfordringen er at det skaper en viss konformitet, og intelligentsiaen bør ikke være for konform. Sosiologisk kan man spekulere på om de tradisjonelt tydelige skottene mellom den kulturelle og den økonomiske eliten brytes ned. Det tror jeg vel egentlig ikke, men det er en interessant bevegelse som synes å være i gang. Et annet interessant sosiologisk poeng - dersom vi knytter dette an til menn (skjønt kvinner trener vel egentlig minst like mye) er at vekten på trening og fysisk styrke utfordrer den litt passive og uklare mannsrollen som er blitt skapt med likestillingsstaten. Mange føler behov for å prøve ut nye former for maskulinitet i det de oppfatter som en feminisert offentlighet, og da kan selvsagt trening og kropp være interessante markører.

- Er det  i tradisjonell forstand en slags selvmotsigelse i å tilhøre intelligentsiaen, og samtidig være opptatt av å pleie egen kropp?

- Kanskje ikke på individnivå - person for person - men det vesentlige her er jo dels de mytologisk produserte bildene vi har av intelligentsiaen som en rufsete forsamling, og dels intelligentsiaens selvpresentasjon. Det er ikke noe problem at intelligentsiaen trener, men det er interessant at den er så opptatt av å synliggjøre at den gjør det. Det signaliserer en bestemt form for veltilpasset, friksjonsfri vellykkethet som bryter veldig både med de bildene vi har hatt av dette sjiktet, og med måten de har presentert seg selv på. I intelligentsiaen har tradisjonelt hodet hatt status over kroppen, både intellektuelt og seksuelt.

- Hvorfor kan ikke intelligentsiaen lenger fylle sin tradisjonelle rolle som kulturell opposisjon?

- Det er det store spørsmålet. Det er jo ingen tvil om at det går godt an å være opposisjonell og fysisk aktiv; ikke noe problem i prinsippet. Hva man ellers bruker livet til, må være opp til enhver. Så er det jo et spørsmål hva kulturell opposisjon egentlig innebærer i dag. Én mulig vinkling er at det kan innebære å ha empati med de som ikke henger med i det vellykkede middelklasselivet. Trailersjåfører, håndverkere og frisører lever mindre sunne liv enn middelklassen, og det blir en problematisk rolle for intelligentsiaen om den ureflektert hopper på sunnhetskjøret og markedsfører dette veldig tydelig. Da er vi fort i en «blame the victim»-situasjon - helse er ikke knyttet til klasse, utdanning eller status, men til at trailersjåfører spiser for mye pølser og hamburgere etc. Klassedimensjonen i tilknytning til livsstil er veldig lite synlig i offentlig debatt. Intelligentsiaen må unngå livsstilspaternalisme - se så mye bedre livene deres blir hvis dere gjør som oss!

- Når skjedde skiftet? Når ble det med andre ord stuerent for intelligentsiaen å drive med fysisk fostring? Er det knyttet til en begivenhet, en folkebevegelse, en bølge?

- Noe spekulativt; men kanskje kan trenden ses som en forlengelse av deler av min generasjons prosjekt om å forkaste 68ernes verdisett. 68erne var typeeksemplet på en rufsete generasjon, ifølge historiene som skrives om den, forkastet den for eksempel konkurranse og så med skepsis på idrett generelt. Slik sett kan treningsbølgen leses som en ettervirkning av 90tallistenes oppgjør med denne generasjonen. I skrift og tale har folk som Kjetil Rolness og Harald Eia vært tydelige representanter for oppgjøret både med 68erne spesielt og deler av sosialdemokratiet generelt. Kanskje kan man si at deler av denne generasjonen oppdaget at hvis den skulle gjøre seg synlig, måtte det gjøres ved å opponere mot de mektige og ikke minst myteomspunne 68erne. Blant annet ville man unngå den nostalgien som preger 68ernes forhold til nedbyggingen av det sosialdemokratiske prosjektet (tydeliggjort blant annet av Harald Eia i 70-tallskameratene og sketsjen om Gerhardsen-ungdommen).

- I den grad utviklingen bekymrer deg, er det konformiteten du er redd for, disiplineringen, tapet av mangfoldet?

- Jeg bekymrer meg ikke over at folk trener altså, men som jeg sa over er det problematisk om intelligentsiaen blir konform. Det handler nettopp om disiplinering, om ikke å evne å stille kritiske spørsmål til for eksempel den maniske opptattheten av helse og å tyne så mange år som mulig ut av livet. Det blir potensielt mindre mangfold av det. Det er viktig å synliggjøre at det finnes mange måter å leve verdige liv på.

- De fleste vil i et folkehelseperspektiv mene at trening og fysisk aktivitet er samfunnsgagnlig. Er din kronikk ment som en innvending mot den kollektive oppfatningen av trening som helsebringende?

- Nei! Trening er helsebringende. Spørsmålet er hvor altoverskyggende helse skal være som mål på det gode liv.

- Du skriver at Fremskrittspartiet snart er den eneste kulturelle opposisjonen vi har igjen her i landet, men den kan vel knapt beskrives som spesielt intelligent. Har den kulturelle opposisjonen som vi finner på Larkollen og Mallorca overhodet noen verdi?

- Den har en selvstendig verdi gjennom å synliggjøre at ikke alle uten videre lar seg disiplinere. Generelt har naturligvis alle kulturelle praksiser også verdi, så lenge de defineres av utøverne som noe ønskelig. Middelklassen må som nevnt unngå paternalisme. En rekke folkelige kulturelle praksisformer - sydenturen eller campingferien - er svært lite synlig i de trendy mediene. Se på Dagbladets søndagsmagasin for eksempel - trendy interiør, bolig, eksotiske reiser - hvor er Mallorca- eller Kreta-turen som folk flest faktisk reiser på? Og stresslessene de sitter i når de er hjemme?

- Er gårsdagens ideal om den sunne sjelen og det reflekterende hodet oppå den sunne kroppen, tapt. Handler det i dag bare om det sunne legemet?

- Det handler nok mer om en erkjennelse eller oppfatning av at hodet fungerer bedre hvis det sitter på en sunn og veltrent kropp. Det er jo ingen tvil om at det langt på vei er riktig. Samtidig er det en utfordring at man fra et slikt perspektiv i mindre grad enn før samler erfaringer fra tilværelsens ytterkanter. Hvordan kan en kunstner formidle skjeve blikk på verden om han eller hun lever et uproblematisk middelklasseliv med sunne vaner, sunt ekteskap og sunne grønnsaker?

- Ser du på noe tidspunkt for deg en motreaksjon, at sunnhetsbølgen vil avta eller dø ut, slik at det blir klima for at intelligentsiaen, slik vi kjente den, kan gjenoppstå?

- Tror kanskje sunnhetsbølgen vil bli mindre fanatisk, for eksempel vil ikke iveren etter å sykle eller løpe så fort som mulig vare så lenge. Selve trenden med å leve sunnere enn før er det færre tegn på at vil avta. Derimot vil det bli masse diskusjoner, med ulike «skoler», knyttet til hva som egentlig er sunt. Hvor hardt bør man trene? Hvor mye karbohydrater bør man spise? Intervalltrening eller lange, rolige økter? Her er det strid allerede, og dette vil forsterke seg. Etc. Etc.

Har du noen synspunkter å melde her? Bruk kommentarfeltet.